I Kristiansand skal biblioteket og kunsthallen inngå partnerskap de neste tre årene – for å utfordre publikum og for å utvikle sitt eget indre liv.
Over en av inngangene til et femetasjes hus på torget i Kristiansand, står navnet «Kunsten og litteraturens hus». I den øverste etasjen av huset står tre kvinner og ser på store plexiglassflater med skisseaktige malingstreker på – av en hund, en kirke, og ja, hva er det andre?
Kirken på glasset er til forveksling lik kirken som ruver rett utenfor vinduet, og det er kunsteren Stein Koksvik som har slått seg løs på glasset.
Publikummerne til kunsten denne dagen er biblioteksjef Anne Kristin Undlien, kurator og daglig leder for kunsthallen Cecilie Nissen og prosjektleder for det felles Kunstens og litteraturens hus, Mirjam Kristensen. De utgjør nøkkelpersonene i samarbeidsprosjektet som kunsthallen og folkebiblioteket skal ha de neste årene. Navnet over døra på torget skal nemlig bli mer enn bare ett navn.
Demokratisk vs kuratert
– De to institusjonene våre er som dag og natt å regne, forklarer Nissen, som har vært sjef for kunsthallen siden 2011. Til å begynne med var det hun alene som jobbet i det som var en lokal kunstforening. I dag er de tre ansatte med et stort antall arrangementer og fire-fem skiftende utstillinger i året. Utstillingsprofilen har vært å hente inn unge lokale kunstnere, og har med stadig bedre økonomi også fått et nasjonalt og internasjonalt tilsnitt.
– Kunsthallen er en liten og prosjektdrevet forening som har som mål å vise spesielt utvalgte kunstverk, sier hun.
Utvelgelsen av hva som vises fram, har kvalitet og nyskapning som kriterier, og kunsthallen drives fra prosjekt til prosjekt. Biblioteket, som dominerer huset de deler, er derimot offentlig drevet, og har demokratisk bredde i medier som selve grunnlaget i driften.
Så hva kan de egentlig lære av hverandre? Ganske mye, ifølge de to lederne, som nå vil gå systematisk til verks for å finne ut hvordan man kan dra nytte – og få glede av hverandres kompetanse, medier og publikum.
Kurtiseringen
Det har vært en lang periode med kurtisering mellom de to institusjonene. Allerede fra da bygget stod klart i 1979, var kunsthallen og biblioteket under samme tak, med fire etasjer bibliotek og et stort, lyst rom til kunsten på toppen.
– Men det var ikke før vi hadde en stor ombygging av hele biblioteket i 2017, at det ble direkte tilgang til kunstetasjen på toppen fra biblioteket, forteller biblioteksjef Undlien.
Brannporten som til da hadde holdt lånere vekk fra kunsthallens lokaler, ble åpnet permanent og toppetasjen mer integrert i bibliotekets liv – og motsatt.
Omtrent samtidig ble Mirjam Kristensen hyret inn for å koordinere byggingen av et utsmykkingsprosjekt i kunsthallens publikumsområde. Dit ble bibliotekets kunstboksamling flyttet, og i dag er hele samlingen der, i spesialbygde bokhyller. Kunsthallen har fått sin egen utlånsterminal.
Bøkene flyttes opp, og kunsten, den flyttes en gang i blant ned mellom bokreolene.
Rart!
– Vi hadde en juryert utstilling i 2018, Avskygninger, hvor vår litteraturformidler var i juryen. Flere av verkene som ble valgt ut, brukte biblioteket som visningsrom, forteller Undlien.
I en av de mange heisene i bygget ble bibliotekets lånere utsatt for lydsnutter over høytalerne i heisen, som i stedet for etasjenummer, kom med utsagn rettet mot personene på vei opp eller ned, noen av dem ganske personlige, som «Du er forelsket!».
– Jeg overhørte noen eldre damer som mente dette var veldig rart. De konkluderte med at det var kunst, og var sånn passe fornøyde igjen, ler biblioteksjefen.
Verkene har også vært plassert slik at man snubler over dem i hyllene, eller tematisk plassert i lokalhistorisk avdeling.
I verket «Utgått» av Hild Borchgrevink, assosierte kunstneren rundt bibliotek. Her ble et gammelt kartotekskap «fylt» med innlesninger av dikt på forskjellige språk gjort av deltagere på bibliotekets språkkafe. Verket ble særlig populært blant mottaksklassene som allikevel besøkte biblioteket.
Arrangementene i bibliotek og Kunsthallen er også ofte tematisk beslektet.
– Vi har samarbeidet noe om det vi har kalt Klassikerklubben, forteller prosjektleder Kristensen.
Her samles en gruppe interesserte lesere, som sammen med en innleder fordyper seg i en litteraturklassiker. Klassikeren har ved flere anledninger være valgt ut av kunstneren utstilt på samme tid i Kunsthallen.
Samlokalisering ikke lik samarbeid
Kunsten og litteraturen hus har vist at kunsten kan ta plass i biblioteket, og at bøkene har plass i formidlingen av kunst.
For det kulturinteresserte publikum er dette kanskje ikke så uvant, kanskje bryr de seg mindre om det er bøker eller bilder de opplever når de oppsøker huset.
Men for de ansatte kan et slikt samarbeid være mer omveltende. Hva tenker de om tilnærmingene mellom de to institusjonene? Kan de i større grad lære av hverandres styrker, og samtidig være helt uavhengig av hverandre?
Det siste året har institusjonene gått sammen om et forprosjekt, for å undersøke nettopp dette.
Svaret på forprosjektet resulterte i utviklingssøknaden «Scener fra et ekteskap» til Nasjonalbiblioteket, med tittel fra Bergmans kjente spillefilm. Det indre livet skal arbeides med – fra samlokalisering til et tett samarbeid.
Mirjam Kristensen skal være koordinator for samarbeidsprosjektet, og initiere en rekke tiltak i biblioteket, og forsøke å forankre samarbeidet hos dem som jobber der.
Hun ser at biblioteket med sine 48 stillinger og ikke minst svært faste vaktplaner og arbeidsoppgaver, har en helt annen arbeidsflyt enn kunsthallens arbeidsintensive prosjektperioder med to prosjektstillinger i tillegg til lederen.
Oversettelse av arbeidskultur
– Bibliotek er nok den mest egalitære arbeidsplassen i norsk arbeidsliv, det er sterk grad av fagorganisering, og man organiserer arbeidsoppgaver skjematisk og likt fordelt mellom alle, sier Kristensen.
– I kunsthallen kan man kaste fra seg det man jobber med i løpet av veldig kort tid, og jobbe med noe annet som kommer opp. Det skjer ikke i biblioteket, for å si det sånn, humrer hun.
Hun kaller seg for den evige prosjektarbeider, og tror det kan komme kunsten og litteraturen til gode.
– Jeg er i en mellomposisjon mellom disse to institusjonene. Fordi jeg har jobbet begge steder, har jeg den styrken at jeg kjenner begge arbeidskulturene fra innsiden. Det er veldig forskjellige institusjoner, med veldig forskjellige måter å løse hverdagen på. Jeg tenker jeg kan være en slags oversetter, sier hun.
Et av tiltakene for å styrke det felles indre livet, er å følge hverandre på jobb. Kunsthallens ansatte følger bibliotekansatte og motsatt, og etterpå følger man opp med samtaler om hva som var nyttig å lære av hverandre. Spørsmålet vil hele tiden være om det overføringsverdier i måten man jobber på.
Et annet perspektiv er måten man kommuniserer med publikum på. Lederne ønsker å ha en felles samtale gående på huset, på tvers av institusjonene. «Var dette en god måte å snakke med publikum på? Nådde vi fram med det vi ønsket?», skriver de i søknaden til Nasjonalbiblioteket.
En annen mer konkret ting de ønsker å gjøre, er å se på skilting, merking og den helhetlige profilen til huset, slik at publikum ikke trenger å se overgangene
– Et annet arbeid vi også møtes i på tvers, er i arbeidet med barn og unge. Her har Kunsthallen også kunne lære av biblioteket, forteller Nissen.
– Vi har et stort rom, som vi ønsker å bygge om til et flerbruksrom for barn og unge. Dette har vi søkt om midler til fra Bufdir.
– Gruppa mellom 15 og 25 år, sliter vi jo begge med å nå ut til. I dette rommet kan for eksempel kunstnere jobbe med grupper med ungdommer en dag, og Røde Kors som er fast hos biblioteket, ha kurs i gatemegling en annen kveld, avslutter de to lederne for Kunstens og litteraturens hus.